The Infectious Diseases Society of America anbefaler for tiden amoxicillin og ampicillin, aminopenicillin (AP) antibiotika, som medisiner for behandlingenterokokkerUVI.2 Prevalensen av ampicillin-resistente enterokokker har vært økende.

Spesielt forekomsten av vankomycin-resistenteenterokokker(VRE) har nesten doblet seg de siste årene, med 30 % av kliniske enterokokkisolater som er rapportert som resistente mot vankomycin.3 Basert på gjeldende Clinical and Laboratory Standards Institute-standard,Enterokokkarter med en minimal hemmende konsentrasjon (MIC) ≥ 16 μg/mL anses som ampicillin-resistente.

Mikrobiologilaboratorier bruker det samme bruddpunktet uavhengig av infeksjonsstedet. Farmakokinetiske, farmakodynamiske og kliniske utprøvingsdata støtter bruken av aminopenicillin-antibiotika i behandlingen av enterokokker UTI, selv når isolatene har en MIC som overstiger mottakelighetsbruddpunktet.4,5

Fordi AP-antibiotika fjernes gjennom nyrene, kan vi oppnå mye høyere konsentrasjoner i urinen enn i blodstrømmen. En studie var i stand til å demonstrere en gjennomsnittlig urinkonsentrasjon på 1100 μg/mL samlet over 6 timer etter bare en enkelt dose oralt amoxicillin 500 mg.

En annen studie analyserte ampicillin-resistenteenterococcus faecium(E. Faecium) urinisolater med rapporterte MIC-er på 128 μg/mL (30 %), 256 μg/mL (60 %) og 512 μg/mL (10 %).4 Ved å bruke data fra disse forsøkene er det rimelig å si at AP-konsentrasjoner nå tilstrekkelige konsentrasjoner i urinveiene til å behandle mange rapporterte resistente infeksjoner.

I en annen studie ble det funnet at ampicillin-resistenteE. faeciumurinisolater hadde varierende MIC, med en median MIC på 256 μg/mL5. Bare 5 isolater hadde en MIC-verdi >1000 μg/mL, men hvert av disse isolatene var innenfor 1 fortynning på 512 μg/mL.

Penicillin-antibiotika viser tidsavhengig drap og en optimal respons vil oppstå så lenge urinkonsentrasjonen er over MIC i minst 50 % av doseringsintervallet.5 Derfor kan vi med rimelighet konkludere med at terapeutiske doser av AP-antibiotika ikke bare vil være effektivt behandleEnterokokkarter, men også ampicillin-resistenteenterokokkerisolert i lavere urinveisinfeksjoner, så lenge det er rimelig dosert.

Å utdanne forskrivere er en måte vi kan redusere mengden bredspektrede antibiotika som brukes til å behandle disse infeksjonene, som linezolid og daptomycin. En annen måte er å utvikle en protokoll ved individuelle institusjoner for å hjelpe forskrivere mot veiledningsrettet forskrivning.

En av de beste måtene å bekjempe dette problemet starter i mikrobiologilaboratoriet. Urinspesifikke bruddpunkter ville gi oss mer pålitelige følsomhetsdata; dette er imidlertid ikke allment tilgjengelig for øyeblikket.

Mange sykehus avbrøt sin rutinemessige følsomhetstesting forenterokokkerurinisolater og rapporterer alle som rutinemessig mottakelige for aminopenicilliner.6 En studie evaluerte behandlingsresultatene mellom pasienter behandlet for en VRE UTI med et AP-antibiotikum sammenlignet med de som ble behandlet med et ikke-beta-laktamantibiotikum.

I denne studien ble AP-terapi ansett som aktiv i alle tilfeller, uavhengig av ampicillinfølsomheten. Innenfor AP-gruppen var det vanligste midlet valgt for definitiv behandling amoxicillin etterfulgt av intravenøs ampicillin, ampicillin-sulbaktam og amoxicillin-klavulanat.

I ikke-beta-laktamgruppen var linezolid det vanligste midlet valgt for definitiv behandling, etterfulgt av daptomycin og fosfomycin. Frekvensen av klinisk helbredelse var 83,9 % pasienter i AP-gruppen og 73,3 % i ikke-beta-laktamgruppen.

Klinisk kur med AP-terapi ble observert i 84 % av alle tilfellene og hos 86 % av pasientene med ampicillin-resistente isolater, uten statistisk forskjell påvist mellom resultatene for de som ble behandlet med ikke-β-laktamer.